Hei og hå alle lesere! Nå er det en stund siden vi har gitt lyd fra oss, og i ekte african time har vi endelig summet oss til å få lagd videoer av hverdagen vår!
Her kan dere se hva vi gjør på en helt vanlig arbeidsdag i Voi. Siden vi gjør ganske mye forskjellig, og egentlig ikke er så mye sammen i løpet av en ukedag, lagde vi like gjerne hver vår. Noen av klippene er de samme, men vi har begge med litt ulike ting.
Soo, enjoy!
Solveig sin film:
Ida sin film:
Hei alle nysgjerrige lesere. Vi lever fortsatt i beste velgående, på tross at dårlig med oppdatering fra hverdagen her i Voi. Vi har rett og slett hatt det for gøy til å oppdatere bloggen. Siden sist har vi kommet hjem fra nyttårstur til Mombasa, og infield i Nairobi. Det var veldig koselig å være litt med de andre norske, og i Mambasa hadde vi har too much fun til å ramse opp her, så vi kjører på med litt bilder.
Med Ogam og Kay, våre nye venner
Ida sammen med Marie og Gjertrud, to andre Hald studenter
Nå har vi begynt å jobbe igjen, som lærere og, for Ida sin del, volleyball trener. Undervisningen går mye i gym, eller PE som det heter her, men poenget med det vi gjør, er å prøve å flette inn lifeskills. Det går ut på å lære elevene noe nyttig, utover det sportslige, som de kan ta i bruk i hverdagen. Vi har for eksempel hatt en del om AIDS og andre sykdommer, farer i trafikken, og vasking av hender.
Ellers går dagene mye med til å være med venner. I det siste har vi vært på en del besøk rundt om kring, og hatt litt (u)ventet besøk hjemme i ståvå. Vi har hatt besøk av Henriette og Karoline, som jobber på CRO i Mbale, og det var veldig gøy å vise dem Voi, som vi har blitt så glade i.
Lørdag var vi i nok et bryllup, denne gangen sammen med ungdommene i kirka. Det var Margareth, en av ungdommene (som vil si godt opp i tjue årene altså) som skulle gifte seg. Veldig kos! Det ble mye mat (men lite vann -smarte som vi er glemte vi å ta med), dans, musikk og kake. Ikke en gal måte å tilbringe lørdagen med andre ord!
Her er litt bilder fra den siste tiden:
Brudeparet! Er de ikke søte? Her kom det etterlengtede kysset,som jeg og Ida var veldig usikre på om var innafor, i et tradisjonelt kenyansk bryllup.
Uklart bilde, men dette forklarer stemningen. Her skulle alle i youth gruppa være med å synge, og danse (bokstaveligtalt) opp gaven til brudeparet. I SAID NO MAMA, I LOVE ST JOHNS! Hahaha, steeeemning!
Som dere kan se har vi det supert, og vi prøver som best vi kan og utnytte den tiden vi har igjen. Til alle dere som lurer på hva dere skal til neste år – SØK HALD NÅ! Det er verdt det.
Tutaonana badaaye
Wakio&Wachia
Nå er det andre juledag (eller første for oss), og vi kan konkludere med at denne julen har vært spennende, rar, annerledes, og ikke minst bra!
Feiringen startet for oss den 23 desember. Vi lagde en deilig julemiddag, med ovnsbakte poteter, falafel og grønnsaker, med riskrem til dessert, og vi fikk sett litt på kvelden før kvelden. Dessuten fikk vi fullført det siste av gaver, og pynting i huset. Kl ti var vi klare, i våre nye julekjoler, til å møte resten av ungdommene i kirka. Da vi kom var de midt i en intens bønn, og vi lurte på om det var sånn det skulle være hele natta, men utpå kvelden gikk det over i heftig lovsang, og masse dans. Det var absolutt en opplevelse å stå der i kirka midt på natta og synge og danse med vennene våre. I to tiden ble det dessuten servert kakao og banan rundt et bål, og vi pratet og koste oss, før vi danset mer. Kvelden ble avrundet for vår del kl fire, men de andre danset videre til morgenkvisten kom.
Så kom selveste julaften, og vi sto opp tidlig, lagde en deilig julefrokost, og så tre nøtter til askepott. Vi leste også litt kort fra de hjemme osv, og nøt en lat morgen.
Ved tolv tiden gjorde vi oss klare, og dro til Scripture mission for å feire med de andre norske. Der ble det julelunsj, julesanger, andakt, og kanskje det vikitgste; juletregang! Absolutt en liten følelse av norsk feiring. Vi dro hjem igjen, åpnet litt gaver, og så reisen til julestjernen. Kl åtte dro vi til Pricilla sin famile for å spise middag sammen med dem, noe som ble veldig koselig. Vi spiste bønner, grønnsaker og chapati, før vi dro for å skype litt med de hjemme, og så videre i kirken (igjen). Denne gangen var kirken stappfull og det virket som hele Voi bokstavelig talt hadde tatt turen. Det ble andakt på swahili, røkelse, sang og tjo og hei. Katolikkene tror at Jesus ble født ved midnatt, så da er det full feiring når klokken er slaget tolv.
Det siste vi gjorde julenatta var å henge med venner, så det ble nok en sen kveld på oss, på tross av at vi skulle i kirka en tredje gang neste morgen.
Den 25 hadde vi enda en julefrokost, før vi møtte Pricilla og dro til kirken. Denne gangen var vi litt (mildt sagt) trøtte, så vi gikk ut for å ta luft, og gikk dermed glipp av nattverden, til prestens store skuffelse (beklager igjen pastor Joseph). Etter kirka presset vi ti stk inn i en femseters bil, for å dra på julelunsj hos familien til Pricilla. Det var tanter, onkler, kusiner og fettre, pluss en god del inviterte (og ikke inviterte) naboer. Det ble masse dansing til de sykeste re-mixene av kjente julesanger, mens vi ventet på maten. Vi fikk servert pilau (krydret ris og geitekjøtt), geitelunger (gjett en gang om vi sa nei takk), og ikke minst geitehode, selveste delikatessen. Vi koste oss masse, og det var deilig å føle at vi feiret med en storfamilie.
Julen vår ble avrundet med en skikkelig filmkveld i ståvå, vi var heelt gåene etter nesten tre døgn med minimalt med søvn.
Alt i alt har vi hatt det skikkelig bra denne jula! Selv om vi selvfølgelig savnet å feire i Norge, med norske tradisjoner og norsk mat, var det gøy å få oppleve hvordan de gjør det her. Her gir de heller ikke gaver, og selv om det er en tradisjon jeg setter pris på at vi har i Norge, var det fint å se at det går ann å feire jul uten gaver også.
Forsatt god jul alle dere hjemme!
juleklem fra Wakio og Wachia
Hellåå, nå er det en stund siden vi har gitt lyd fra oss! I det siste (som i hele Desember) har vi hatt fri fra jobben vår som lærere, så med unntak av fahari (jentegruppen vi er med på) og litt turneringer med CHRISC ha vi hatt lite arbeid. Men vi kjeder oss ikke av den grunn! Vi har fått tid til ganske masse denne “ferie” perioden.
Ganske tidlig i Desember, dro vi på en aldri så liten dagstur til Tanzania, for å fornye visumet vårt. Grensen ligger ca to og en halv time med matatu (minibuss) fra Voi. Vi kjørte gjennom Tsavo West nasjonalpark, og på tross av ekstremt humpete veier og liten plass, var det en fin kjøretur, for fytti så fin natur det var!
Vel fremme i Taveta (siste byen før grensen), møtte vi Jeff, en venn fra kirken vi går i, som hjalp oss med å finne motorsykkeltaxi det siste stykke frem til grensen. På tross av litt skeptiske blikk da vi gikk inn i Tanziania, og rett tilbake igjen, og med hjelp av noen hvite løgner (sorry mamma) fikk vi oss nytt visum, og vi var igjen lovlige i Kenya.
Etter en støvete tur på motorsykkel tilbake til Taveta, var det tid for lunsj, og den ville Jeff spandere. Da ble det kål og chapati, og (på tross av at vi var super mette) kake og frukt til dessert, før vi igjen satt oss i den stappa matatuen for å vende nesa hjem.
Som nevnt har vi nå i desember hatt en del Fahari, hvor vi har gjort forskjellige aktiviteter med en gruppe på ca 15 jenter. Vi har blant annet lagd øreringer, bakt pepperkaker, sunget julesanger, og, etter ønske fra jentene selv, shaket heftig til Justin Bieber sanger. Veldig koselig!
Desember er også måneden hvor 50% av teamet har bursdag. Det måtte feires, og 14. desember var det fest i kåken, fordi Solveig ble 20. Tradisjonen tro ble bursdagsbarnet vasket (med vann og brus) og fikk kake i ansiktet.
Bday lunsj på et fancy hotell
I går hadde dessuten CHRISC en stor turnering med alle lagene i Voi. Den ble avholdt på selveste Moi stadium, hoved stadiumen i Voi, og det ble mye fotball, leker, wash activites m.m. Wash activites går ut på å lære ungene hvordan man bør, og ikke bør, gå på do, og vaske hendene etterpå. Dette virker kanskje elementært for en nordmann, men det er kunnskap som trengs her.
I tillegg til alt dette har vi også fått tid til adventskos, piknik med våre norske venninner, en dag på safarilodge, diverse turer med venner osv. Her er litt bilder fra den siste tiden:
Oss og vår kompis Frank, som forøvrig spiller fotball på Kenyas nasjonallag, hvis noen skulle lure på det.
Ida ogAgness, vår søte, seksårige nabo.
Se så koselig vi har fått det!
Solveig fikk GoPro til bursdagen, fest og glede! Da ble det mange fine, og ikke så fine, prøve bilder…
Hvor fint er ikke voi a dere??
Dette ble et langt oppsummeringsinnlegg, håper dere fortsatt henger med. Som dere ser rusler og går hverdagen her i Voi ganske greit, og vi lever livets glade dager i varmen.
Ønsker alle dere der hjemme en fortsatt fin adventstid, og en gledelig jul! Spis litt ekstra ribbe/pinnekjøtt og julegodter for oss a dere.
Xoxo Wahcia&Wakio
Nå er det lenge siden sist! For tiden sitter vi her i varmen, og skjønner ikke helt at det er Desember. Men når kvelden faller på, og vi kan tenne den hjemmelaga adventsstaken vår, og se oss rundt i vår julepyntede stue, med ikke mindre enn fire kalendere, da kommer julestemningen litt likevel.
Julen er ikke så veldig big deal her i Kenya, de feirer helst den 25, og ikke så mye utover det, så vi har fått endel kommentarer på vår (kanskje overdrevne?) jule-entusiasme.
Men, tilbake til poenget, det jeg ville skrive om i dag, er glede. Nå som det er desember, er den jo ikke så vanskelig å finne rundt om kring. Men det at det er desember har fått meg til å tenke på nettopp det; glede.
For er det en ting jeg har skjønt etter at jeg flyttet hit til Voi, er det hvor lite som skal til for å ha det fint. I Norge har vi (og ja, jeg sier vi) en underbygget tro på at det er ting som gjør oss lykkelig, og den kommer spesielt frem i jula. Barna ønsker seg dyrere og dyrere ting, og pakkene blir bare flere og flere. Black Friday hysteriet har kommet til landet, og vi kan, denne ene fredagen i november, handle inn alle julegavene vi måtte ønske, til halv pris eller mindre.
Men er det dette som er viktig?
Her i Voi er det slett ikke alle som har råd til å kjøpe julegaver. En venninne av oss fortalte oss nettopp, at hun må utsette drømmen om universitetet, fordi faren døde, og alle pengene derfor må gå til å forsørge familien. Da blir ikke dyre gaver på toppen av prioriteringslisten. Dette kan høres ut som en trist historie, men jeg har aldri møtt noen som er så sprudlende og positiv som denne jenta.
Poenget mitt er, at kanskje, nå i desember, er det ikke gavene som burde stå i fokus, men menneskene. Gleden. Smilene. Familie. Venner. Kanskje, bare kanskje, er det ikke tingene som gjør oss lykkelig. Kanskje, er det bare å få tilbringe tid med dem man er glade i.
Her i Voi ser jeg glede over livet hver dag. Unger som spiller fotball uten sko, eller ordentlig ball, men som jubler når de skårer et mål. Eller en liten jente som løper til mammaen sin og skal vise det hun har laget, av en boks hun fant på bakken. Eller en pastor som er strålende fornøyd med oppmøte i kirken.
Kanskje finnes ikke gleden i de dyre pakkene. Kanskje finnes gleden i det små.
Da var vi kommet tilbake til vårt kjære hjem i Voi, etter en uke på reis, på kryss og tvers i Kenya. Eller egentlig bare på tvers. Men vi føler absolutt vi har fått opplevd mer av dette fantastiske landet på turen!
Det hele startet med at vi dro til Mombasa på Fredag etter undervisning, sammen med vår super-lærer Muhammed. På grunn av friday rush-hour kom vi ikke frem før på kvelden, men vi ble møtt med ferdig middag hos den skjønneste familien til læreren vår.
Ida og Husseini, sønnen til læreren vår
Dagen etter sto vi opp kl syv, eller let’s face it, vi var oppe fra kl 4:30 da bønneropet startet i moskeen som lå RETT utenfor huset vi bodde i. Etter frokost bestående av doughnuts og risboller, dro vi ut for å skaffe oss henna tattovering og hijab for å skli inn i bryllupet.
Dette skulle i utgangspunktet ta to timer, men det endte opp med å ta fire (sjokk), men med chai servering, musikk, nabobesøk og fjasing gikk tiden i grunnen ganske fort. Og vips var vi klare for bryllup!
“Can you make a simple pattern please?”
Muslimsk swahili bryllup var en helt egen affære. Damene samlet seg i en stor sal, og mennene var ute. Vi fikk goodiebags med godteri og kaker, og det var musikk, dans, gaver og ikke minst masse farger. Maten bestod i tradisjonell birijani, eller ris, krydder og kjøtt, som man spiser med hendene (her merker vi at vi kan trenge litt øving). Bryllupet skulle være over kl fire, men da festen fortsatt var i full gang kl halv fem, dro vi for å kikke i byen.
Bruden og gaveinnsamlerne
Mombasa er Kenyas nest største by, men den skiller seg veldig ut i form at sterk arabisk innflytelse. Den har vært under portugisisk herredømme, og minner mer om en europeisk gamleby enn noe annet vi har sett her i Kenya.
Etter en fin dag i Mombasa bar det videre med nattbussen til Nairobi. Med party musikken på i ti timer ble det ikke såå mye søvn, så det var to overtrøtte, fnisete jenter som møtte årets Safariklasse fra Sagavoll fhs, på Scripture mission. Solveign var elev der i fjor, og det var kos for begge deler av teamet å møtet årets klasse. Det ble noen fine dager, hvor vi fikk være med på Tine fotballskole, besøkt Punjami slummen, vært på Nyumbani barnehjemmet for barn med HIV/AIDS og kjøpt oss smykker på Kazuri.
Safari på besøk på St. Johns Community senter i Punjami. Her harde aktiviteter for ungdommen i slummen, men også kvinnegrupper, som KICHMA, som lager vesker av sementbagger.
Noel og Nancy, to skjønne jenter fra Nyumbani barnehjemmet. Dette er et barnehjem hvor alle har HIV, og de fleste har mistet sine foreldre som resulat av AIDS. Det ble mange sterke inntrykk, men også mye lek og sang og glede.
Damene på Kazuri smykkefabrikk.
Stor stas å få henge med denne gjengen! Følg dem gjerne på safari på eventyr
God tur videre gjengen ❤
Vi fikk også truffet igjen noen venner i Nariobi, sykt koselig!
CHRISC crazieness
Karen, Kristian og Tor Eivind fra Hald! Gjennsynsgleden var stor!
Vi møtte også disse to gullklompene, våre venninner, Winnie og Jennifer
Som dere kan se på bidene har vi hatt en aldeles strålende uke på tur, og kost oss masse! Deilig med ferie, men det var kjempe godt å komme hjem til Voi også, vi merker for eks at Nairobi prisene var grådig dyre, og ble frustrerte når vi måtte betale 160kr på mat butikken #outrage.
Det var det for denne gang, tutaonana badaaye!
Xoxo Wakio&Wachia
I det siste har det skjedd mye forskjellig her i Voi. Vi har (endelig) kommet i gang med jobbingen i det små, men vi har også fått tid til en del andre ting. Blant annet har vi vært i bryllup, (hovedsaklig for å smake maten og ta bilder), vært på fjelltur, fotballkamp, safari, hatt swahili timer og mye mer. Her kan dere se den siste tiden i bilder:
På besøk hjemme hos vår veninne Loice, fra Hald, som er i Kristiansand nå. Lillebroren hennes Peter, er blitt en god venn av oss her i Voi.
Ida og Wakio, Loice sin yngste søster.
Lørdag skulle vi egentlig være med på Football league, men på grunn av manglende dommere ble det ikke noe av. Derfor var vi først på en fjelltur sammen Peter, opp til en av de mange fjelltoppene her. Sykt fin tur!
Etterpå fikk vi vite at Fred, vår “sjef” i CHRISC, skulle være forlover i et bryllup, og da måtte vi jo selvfølgelig ta en titt innom!
Do as the locals do – spis med hendene
Vi har Swahili timer to ganger i uken, med vår super-lærer Muhammed. Denne uken skulle vi lære navn på ting på kjøkkenet, og hvordan lære bedre enn å lage noe? Det ble doughnut bakst på oss. Ett ord: yum.
Skjønneste Faith, datter til læreren vår
Som dere kan se, vi lever og har det supert! Nå har vi til og med kommet i gang med jobben, så da kommer det forhåpentligvis snart noen bilder fra det og!
Koz&klemz
Ida og Solveig
Noe de har i Voi, som er anderledes fra Norge, er markedsdager. Tirsdag og fredag skjer det, byen forandres til et virvarr av små, fargerike boder, som selger alt fra frukt og grønt, til klær, sko og plastikkradioer. Vi har egentlig handlet alt av grønnsaker på markedsdagene, og det lønner seg både økonomisk, og utvalget er mye større på markedet. Her får vi også mulighet til å teste ut våre (ikke-eksisterende)swahili-kunnskaper, og prute egenskaper.
Skal du som hvit begi deg ut på markedet, er det noen få ting du bør huske:
Ida og Theresa på vei til markedet
2. Sjekk alltid modenheten på det du kjøper. Vi har opplevd gang på gang at enten er avokadoen heelt umoden, eller så er bananene vi kjøpte helt svarte inni – sola steiker og varene er ferske, altså man vet ikke alltid hva man får.
3. Småprat med selgerne – de er ofte sykt hyggelige, og hvis du slår til med litt swahili, kombinert med “nooo, that’s muzongo price”, blir de til og med snille på prisene! En halv kilo potet for 6 kr, eller pasjonsfrukt til 1 kr, det er saker det. Hvis du er heldig lærer de seg også navnet ditt! Jeg (Solveig) opplevde en gang at fyren i boden på andre siden av gaten ropte “Suuuulwe” i ca fem minutter før jeg skjønte at det var meg han ville ha tak i.
5. Kos deg! Det å gå på marked i Kenya er en helt egen opplevelse. Folk, farger, dyr og grønnsaker over alt. Små presenninger lagt ut på bakken for å brukes som fruktbod. Gamle damer og små barn, folk som er ute for å handle inn for uken. Men husk – turister er gøy! Da vi tok bilder rundt forbi oppstod det raskt latter, og vi innså at de i grunnen lurte på hva i huleste vi drev med, som tok frem kameraet inne på markedet.
Dette oppsumerer vår opplevelse av markedet. Så langt har vi det helt supert her i Voi! Vi har ikke begynt å jobbe enda, men vi har vært på introduksjon på seks skoler, så vi regner med å få fart på sakene i neste uke. Også kan vi skilte med hele TO fullførte swahili timer! Og på tross av at folk dør av latter når vi prøver oss på å snakke, går det fremover på den fronten og!
Peace out,
Solveig&Ida
Da fikk vi endelig litt nett, og det betyr: oppdatering! Vi lever, og vi har det ganske så bra her i Voi (hvis du ser bort i fra ca en million mygg som vi daglig må leve med). Til nå har vi opplevd litt av hvert, vi har vært på pizzabesøk hos noen norske jenter som bor her i Voi, vært i begravelse, fått rasta, bært ved på hode, kjørt tuk tuk, vært på safari lodge og badet, vært på en rekke fotballtreninger og en fjelltur.
I dag (lørdag) var vi med på en football League med CHRISC. Det bestod i å se på kamper, skrive ned stillinger og resultater, og leke med barn. Vi fikk være med på noen KAO games, (Kicking Aids Out), og fikk høre noen sterke historier. Mange av jentene i nabolaget rundt der vi bor, er veldig fattige, og tvinges derfor inn i prostitusjon. Det var tøft å se ti-tolv år gamle jenter, og tenke på hva de må tåle. Noe av arbeidet CHRISC gjør, går derfor ut på å motivere disse jentene til å tro på seg selv, og lære dem at de ikke trenger å prostituere seg for penger. Vi lekte litt med dem, doktor knute, stiv heks, hode skulder kne og tå osv, og snakket om moralen i lekene etterpå. Veldig lærerikt!
Karibu sana to the small and beautiful town of Voi
voisann 